Bryllupet våres 17.07.10. Vielsen

Det skulle være 3 vielser i Ålesund kirka den dagen vi skulle gifte oss, og av en eller annen grunn skulle man nesten tro at 2 av de skulle foregå samtidig. Jeg, forloveren min og frisøren ble hentet på hotellet av en rålekker bil vi hadde leid inn for anlednigen. Da vi kom til kirka var klokka litt over 13:00, og vielsen skulle begynne 13:15. Kirkeklokkene hadde begynt å ringe, men tror ikke at brudeparet før oss tok så mye hensyn til det. De stod forsatt på trappa og ble tatt bilder av, slik at alle gjestene våres måtte stå langt nede i bakken å vente. Sjoføren vår måtte kjøre en god del runder rudt kirka før han fikk parkert bilen et lite stykke unna. Jeg ble sittende igjen i bilen mens forloveren min gikk og fant ut av hva som foregikk. Det er greit nok at man vil ha mange bilder på kirketrappen, men man skal absolutt ikke være til hinder for neste par.

Med oss i bilen hadde vi forresten en pose med herreklær som ble funnet på hotellrommet. I kaoset av kofferter som ble flyttet hit og dit kunne ingen av oss skjønne hva en pose med herreklær gjorde der, så vi fikk det for oss at den måtte tilhøre fotografen. Han var jo tross alt den eneste mannlige som hadde vært der inne. Så Anne Sofie oppsøkte fotografen i kirka og sa " Her er klærne dine", jeg skulle gjerne likt å se utrykket på fotografens ansikt da ja. For det var jo ikke fotografen sine klær, men Johans... (Som jeg hadde tatt med hjemmefra dagen før slik at Johan skulle ha noe annet enn smoking å ha på seg dagen etter bryllupet). Jeg koblet rett og slett ikke at jeg hadde tatt med meg klær til Johan, men når jeg tenker meg om burde jeg nok ha skjønt det, tatt i betraktnig at det var en Rema1000 handlepose, samt at det ikke er så vanlig for fotografer å ta med deg skift på oppdrag, selv om fotografen tross alt hadde bursdag....

 

Inne i kirka står Ålesunds kjekkeste brudgom og venter spendt på sin kommende kone, uvitende om klesdramaet som foregikk i det skjulte.

Fotografen bl.a. kom seg inn i kirken ved hjelp av en sideinngang, så vi har faktisk ett bilde av at en fra følget til brudeparet før oss rydder i krika. Er ikke det fantastisk vel?? Så omsider kom forloveren min tilbake til bilen. Tror sjoføren var temmelig oppgitt han også, for plutselig sa han at nå fikk nok være nok, dette har han drevet med i mange år og det får da være grenser! Så startet han bilen og kjørte i retning kirketrappa. Der hadde første par på mirkauløst vis forsvunnet, og på trappa står en spent pappa og ringbærer, sammens med kirketjeneren og venter på bruden. Så da kunne vi endelig kjøre frem til kirketrappa.

Jeg gikk ut av bilen og holdt godt på slepet til kjolen, buketten var fast i andre hånden. Kirketjeneren var en gentlemann og hjalp meg opp trappa. Forloveren min la kjolen min til slik som den skulle ligge og gikk så stille og rolig inn å fant plassen sin. Av en eller annen mystisk grunn så tror jeg at kirketjeneren syntes jeg trengte noe og drikke, så han sprettet en glassflaske med pærebrus (åpnet den v hjelp av kirkedøra faktisk!).  Jeg fikk i meg litt sårt trengt drikke. Har sett på bildene i ettertid, og jeg var nok ganske blek ja. Det er vel her ordet nerver kan komme inn. Vel, jeg har hvertfall fått opp blodsukkeret mitt og organisten kan begynne å spille. Dørene går opp og ogranisten setter i gang med "Wedding march from Lohengrin" og vi begynner å gå sakte men sikker fremover.

Pappa får gitt meg bort til Johan som hjelper meg på plass. Dermed er vielsen virkelig i gang.

Her sitter jeg å ser bort på Johan samtidig som salme nummer 1 synges. Tror nok Johan sitter dypt konsentrert i kirkeprogrammet. Sikkert av den åpenbare grunn at han kanskje ikke kan teksten på salmen vi hadde valgt ut, og for å være ærlig så vet jeg ikke om jeg husker teksen selv heller (Kjærlighet fra Gud).
Sermonien går sin gang, både Daniel og Marte som hadde tatt på seg jobben som skriftlesere var kjempeflinke.
(Pyntingen i kirka har jeg forresten ikke lagt meg bort i, så det er ikke min feil at kjolen min dekker deler av dekorasjonen som er nærmest meg, bare så det er sagt.)
Johan og jeg vekslet en del blikk før vi fikk komme frem til presten og alteret og gitt våre løfter.

Altså når man får den kjekke karen der for resten av livet, så er det jo ikke så vanskelig å svare JA. :)

Første kysset som mann og kone.
Så etter ekteskapsinngåelsen får Johan omider komme seg på rett side, altså sitte ved siden av meg under resten av sermonien. Solisten vår Rebekka, slippes til med "From this moment on"

Vi har valgt ut 3 salmer og under den siste gjør Johan et tappert forsøk på å dele kirkeprogrammet sitt med meg, men på akkurat denne hadde jeg ikke bruk for det. (Måne og Sol). Skulle gjerne foresten likt å vist hvor mange ganger jeg har sunget den sangen da jeg stod i sangkor. Før vi vet ordet av det så er faktisk vielsen over og vi kan gå ut av kirken som herr og fru :)

Og til "Mendelsshon wedding march" kan jeg vel trygt si at vi går ut av kirken som verdens lykkeligste *sukk*

Presten blir naturligvis den første til å gratulere oss, vi vår vigselsattest og kopi av den flotte talen han hadde skrevet til oss, som han holdt under vielsen.

Nå er detgratulasjjoner og bilder på kirketrappa som står for tur. Det å stå på kirketrappen å bli tatt bilde av kan være en utfordring det, for det er jo så utrolig mange som tar bilder. Så spørsmålet er liksom, hvem skal en se på. Tror jeg tilslutt konkluderte med at det var lurest å se på fotografen. Samt selvfølgelig å kysse Johan. :)

Etter bilder på kirketrappa er tatt bærer det av sted til location i Borgundgavlen, hvor vi har avtalt å møte fotografen. Jeg så bilder han har tatt der tidligere, og så fikk bruden den loacationen hun ville, og angrer ikke.

Bilde av oss i bilen.

Og før jeg avslutter innlegget om vielsen, et bilde av ringene.